Du må gi deg selv tid…

Er du – eller har du vært – syk, må du gi deg selv lov til å bruke tid. MYE tid, for å klare det du setter deg fore. Det nytter ikke å sammenligne det du får til nå, med det du gjorde før (du ble syk).

Istedenfor å bli «deppa» fordi du ikke klarer så mye som du ønsker, skal du klappe deg selv på skulderen for hver liten ting du faktisk klarer å gjennomføre.

Noen ganger detter vi så langt ned «i kjelleren» at bare det å stå opp om morgenen, er en seier i seg selv. Og den seieren skal feires. Med at du sier noe positivt til deg selv, eller gjør noe du synes er ekstra hyggelig – og som er bare for deg selv.

Det spiller ingen rolle om du er fysisk eller psykisk utslitt. Det spiller ingen rolle om du har fått en diagnose, eller ikke. Det som er viktig er å lytte til kroppen og sinnet, og ta et lite skritt av gangen. Og være glad for alt du får til.

Det krever en stor grad av tålmodighet å komme seg igjen dersom man har vært syk eller utbrent, og det er lett å miste motet.

Nettopp derfor er det så viktig å «feire» alle små seiere, alle små gjøremål som man klarer å gjennomføre, om det så bare er å stå opp av sengen eller ta en dusj.

Fokuser på det du klarer

Unngå å fokusere på alt du ikke klarer (som du klarte før) og fokuser på hva du faktisk klarer, og som du kanskje trodde du ikke orket den dagen.

Og når du har kommet inn i en rutine med å gjøre en eller to ting hver dag, er tiden kommet for å «pushe» deg selv bittelite grann. Ikke så mye at du faller sammen igjen, og ikke nødvendigvis ting som bare føles som et slit og er negativt ladet. Men ting som er positive, f.eks. ta en tur på en kafé, gå til frisøren, få med deg noen på en spasertur i naturen, e.l.

Feilen de fleste gjør, etter sykdom, er å tro at man skal komme seg raskt tilbake til sånn som man var før. Og når man kaster seg over for mye og det ikke går raskt, mister man motet og gir opp. Da kommer følelsen av mislykkethet på toppen av manglende krefter, og ting tar enda mer tid.

Sett isteden mål om å gjøre litt mindre enn du tror du orker hver dag. Da kan du kanskje klare alt, og samtidig sitte igjen med en følelse av at du har krefter til overs. Det gir en god-følelse og en følelse av mestring, og gjør at kroppen sakte og sikkert får mer energi.

Men OBS! OBS!
Ikke la deg lure til å planlegge mye mer neste dag da… For da blir det en nedtur igjen. Hold deg på samme nivå noen dager, og øk så sakte aktivitetsnivået. Og hele tiden slik at du føler at du har krefter igjen når dagen er omme.

Det forventes for lite og dulles for mye

Mange ganger er ting vanskelig i livet, og vi må på en eller annen måte få hjelp. Det kan være alt fra at vi snakker med venner, til at vi må søke hjelp hos profesjonelle – for kortere eller lenger tid.

Selv har jeg vært en av disse «profesjonelle» – både gjennom mitt yrke som coach, men også som ansatt innen det offentlige helsevesenet, bl.a. i psykiatrien.

Det som har slått meg, er at innenfor det profesjonelle hjelpeapparatet, er det altfor mye av det jeg kaller «dulling». Dvs. at hjelpen du får, går ut på å prate om ting og deretter få (altfor) små oppgaver og altfor mye «sympati».

Hvordan skal det motivere deg til å komme videre?

Naturligvis må du begynne i det små, dersom du har hatt en total «kollaps» og knapt klarer å kle på deg og spise selv. Men om du er litt mer oppegående, trenger du ikke dulling…

Det du trenger, er å se et lys å strekke deg mot. Du trenger å føle at du blir sett. Du trenger å vite at noen faktisk har tro på deg, ikke bare synes synd på deg. Etter et visst punkt er det ikke først og fremst tabletter som er medisinen du trenger, men kjærlighet og oppmerksomhet… og at noen forventer at du skal kunne fungere som et helt vanlig menneske, ikke bare være en «stakkar».

Du trenger noen som ser AKKURAT DEG, ikke diagnosen din eller kun utfordringene dine. Du trenger noen som ser deg som et menneske med muligheter. Du trenger noen som heier på deg for alle små seiere, og som «pusher» deg bare bittelitt grann lenger for hver gang.

Og du trenger å finne ut:
– Hva er det som vil gjøre meg glad?
– Hva er det som kan motivere meg?
– Hva er det som gir meg energi?

Og ikke minst: Du trenger å få hjelp til å finne ut:
– Hvorfor har alt stoppet opp for meg?
– Hva er grunnen til at jeg ikke finner meningen med det jeg gjør?
– Hvorfor har jeg ikke det jeg ønsker å ha?
– Hvorfor er jeg ikke den jeg ønsker å være?
– Hva må jeg gjøre annerledes i livet mitt?
– …

Naturligvis skal du først søke hjelp hos legen din dersom du er dypt deprimert, slik at du får hjelp f.eks. av en psykolog. Men på et eller annet punkt må du begynne å forvente litt mer av deg selv, eller få noen til forvente litt mer av deg.

Eller i klartekst: Om du ikke har noe å strekke deg mot, er det vanskelig å finne motivasjon til å gjøre noe av det du innerst inne har lyst til å gjøre. Om du ikke gjør litt mer enn du pleier, eller litt mer enn du trodde du kunne klare, vil du alltid bli stående på stedet hvil.

Hvis du har venner som «snakker deg opp» – be dem om hjelp. Har du derimot venner som forsøker å holde deg tilbake – ofte p.g.a. misunnelse fordi de ikke selv vil gjøre det som skal til for å komme videre – da bør du trekke deg vekk fra dem.

Eller om ikke dette hjelper – vit at det finnes noen som stiller spørsmål til deg. Spørsmål som hjelper deg å finne frem til den veien du innerst inne vil gå i livet ditt. Og som følger deg steg for steg, til du kan stå helt på egne ben. Det er jobben til en coach 🙂